Om Funes og utfordringene

Landet ARENA etterlater Mauricio Funes og FMLN er ikke et hyggelig land å styre. Problemene er så mange at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne. Alberto Valiente Thoresen har skrevet kommentar om utfordringene.

Den kjente chilenske dikteren Lucila Godoy Alcayaga, bedre kjent som Gabriela Mistral, døpte El Salvador «tommeliten av Amerika». I noen tilfeller, og til tross for å være et lite land, har denne mellomamerikanske republikken klart å skape nyheter verden rundt. Ofte har de vært uhyggelige, og omhandlet vold, jordskjelv og tropiske stormer. Men ved to historiske anledninger har El Salvador vært på nyhetene som eksempel på fredelige og demokratiske verdier.  

Fredsavtalen
Det første tilfellet var fredsavtalen fra 16. januar 1992, som endte den omtrent tolv år lange borgerkrigen, utkjempet mellom FMLN – Den nasjonale frigjøringsfronten ”Farabundo Martí”, og den salvadoranske regjeringen. Avtalen ble et resultat av en langvarig forhandlingsprosess, som krevde mange års arbeid og hjelp fra først og fremst FN og andre amerikanske stater. Signeringen av fredsavtalen i Mexico ble offentliggjort fra New York, nyttårsaften 1991. Representanter fra FMLN og regjeringen hadde klart å bli enige om de siste detaljene i avtalen, og datoen for å skrive under ble satt. Jeg husker fortsatt hvor utrolig det var å få denne nyheten. Gleden blandet seg med cuetes, fyrverkeriet som kjennetegner den støyende nyttårsfeiringen i San Salvadors gater.
Til og med TV-kanalene, som er eid og kontrollert av høyresiden, begynte å spille latinamerikanske protestsanger. En sang husker jeg spesielt: «Todo Cambia» (Alt forandrer seg) av chileneren Julio Numhauser. De spilte den mest kjente versjonen om og om igjen, sunget av argentineren Mercedes Sosa. Dette var bakgrunnsmusikken til bilder av krigen som vi hadde blitt så vant til å leve med. Mot slutten av sangen kom det noen bilder av flotte salvadoranske fjell, strender, salvadoranere som klemte hverandre og Chapultepec-slottet i Mexico, fullt av blomster. Salvadoranerne skulle få fred. Det var et vakkert syn. Alt hadde forandret seg, selv om vi ikke kunne tro det. 

FMLN vinner valget
For et par måneder siden ble El Salvador igjen nevnt i avisene verden over, i en nokså lignende sammenheng. Salvadoranerne overvant mediekrigen som høyresiden startet da FMLN ble et legitimt politisk parti etter fredsavtalen i 1992. Litt over 51 prosent av salvadoranerne turte å stemme for Mauricio Funes og Salvador Sánchez Cerén, henholdsvis president- og visepresidentkandidatene til partiet FMLN. De gjorde dette til tross for løgner og anklager fra høyresiden om at en president fra FMLN ville etterlate landet til Hugo Chávez, Fidel Castro og den colombianske geriljabevegelsen FARC – Colombianske revolusjonære væpnede styrker.

Mercedes Sosas sang ble spilt igjen. Ikke på TV, men på internett og i salvadoranske hjem. Denne gangen som bakgrunnsmusikk for folk som endret salvadoransk politisk historie med en tusjpenn og stemmeseddelen. Landet fikk sin første president fra den reelle venstresiden i nesten 80 år. FMLN demonstrerte at partiet med suksess har fullført overgangen fra geriljaorganisasjon til politisk parti i et representativt demokrati. Alt forandret seg nok en gang i konservative El Salvador, selv om vi ikke kunne tro det.
 
Hvem er Mauricio Funes?
Mauricio Funes ble født inn i en middelklassefamilie i 1959, i hovedstaden San Salvador. Han er gift med Vanda Pignato, en tidligere aktivist i brasilianske Partido dos Trabalhadores (Arbeiderpartiet). Han har også en sønn. Funes har mistet to nære familiemedlemmer på en tragisk og uventet måte. Først var det broren hans, som ble drept under borgerkrigen, og så var det den eldste sønnen, som ble drept i Frankrike i 2007. Drapet skjedde på et mystisk vis, rett etter at Funes' presidentkandidatur hadde blitt offentliggjort.

Mauricio Funes gikk på ungdomsskole og videregående skole på Externado San José, en av de mest anerkjente private utdanningsinstitusjonene i landet. Skolen er administrert av jesuitter, og på 1960-tallet var den favorittskolen til de salvadoranske elitene. Dette begynte imidlertid å forandre seg etter Andre Vatikan-konsil i 1962 til 1965 og bispekonferansens kongress i Medellín i 1968. Disse hendelsene institusjonaliserte det som kom til å bli kjent som frigjøringsteologi. Dette er en tolkning av kristendom basert på erfaringene til de undertrykte. Frigjøringsteologi påvirket pensumet i Externado San José, som også begynte å tilby stipend til fattige elever. En av lærerne til Mauricio Funes var Hato Hasbún, nå bestevenn, valgkampskoordinator og hjernen bak kandidaturet til Funes. Hasbún var også en god venn av professor Ignacio Ellacuría, en av de mest anerkjente akademiske figurene i El Salvador, Latin-Amerika og Spania. Ellacuría var tidligere rektor ved det jesuittadministrerte Universidad Centroamericana (UCA). På grunn av hans politiske engasjement for fred i landet, ble han drept av Atlacalt-bataljonen fra den salvadoranske hæren. Drapet skjedde på universitetsområdet, natten til 16. november 1989, og Ellacuria ble massakrert sammen med fem andre kolleger og to medarbeidere. Denne hendelsen skapte mer internasjonalt press mot USA og den salvadoranske regjeringen, noe som bidro til å avslutte fredsforhandlingene i 1991.  Ellacurías mest kjente verk er ”Filosofien om den historiske virkeligheten”. Grunntonen i boka er frigjøringen av de undertrykte, for å oppnå en fullkommen historisk virkelighet. Harmoni mellom de biologiske, fysiske og menneskelige kreftene i den historiske virkeligheten. Holdningen som trengs for å oppnå dette er forkjærlighet for de fattige og undertrykte, i følge Ellacuría. Dette har også blitt grunntonen i diskursen til Mauricio Funes, som også studerte filosofi og litteratur ved UCA.

Forkjærlighet for fattige
Etter studiene på UCA ble Funes journalist. Først i 1986 for den offentlige TV-kanalen, Canal10, og i 1987 for den private kanalen TV12. Sistnevnte var på den tiden forholdsvis uavhengig i salvadoransk sammenheng. Dette ga Funes muligheten til å anvende en type journalistikk med forkjærlighet for de undertrykte, noe som bidro til å øke hans popularitet blant befolkningen i El Salvador. Noen av reportasjene hans fra den tiden er å finne på nettet. Han var TV12s mest profilerte journalist.

TV12 ble tatt over av meksikanske mediekonsernet TVAzteca på begynnelsen av 2000-tallet. Funes’ forkjærlighet for de fattige ble for mye for dette nettverket, og han måtte forlate kanalen med TV-programmet sitt i 2005. Han ble ønsket velkommen i TV-nettverket Megavisión, hvor han jobbet frem til han ble presidentkandidat. Funes hadde figurert som en mulig presidentkandidat for FMLN siden begynnelsen av 2000-tallet, men dette ble ikke realisert før i 2007. Nyheten ble offentliggjort og formalisert i september dette året. I tillegg valgte FMLN Salvador Sánchez Cerén som visepresidentkandidat. Han var FMLN-representant i nasjonalforsamlingen og krigsveteran fra FPL – Folkefrigjøringsfronten, som var en av de fem organisasjonene som utgjorde FMLN under borgerkrigen. Sánchez Cerén var opprinnelig lærer og fagforeningsleder som sluttet seg til den marxistisk-leninistiske FPL. Han forklarer i selvbiografien sin "Con sueños se escribe una vida" (Livet skrives med drømmer) at han gjorde dette for å forsvare seg fra overgrepene fra det salvadoranske diktaturet. Han har en lang politisk erfaring som grasrotsaktivist, fagforeningsleder, comandante, partiformann. Mange mener han representerer mellomleddet fra grasrota i FMLN til Funes.
 
Hva er utfordringene?
Landet ARENA (Nasjonalistisk republikansk allianse) - som har styrt El Salvador i 20 år - etterlater Mauricio Funes, er ikke et hyggelig land å styre. Det er så mange problemer at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne å løse dem.
 
ARENAs sammenfiltrede garn:
 
1) El Salvador har en av de høyeste mordratene i verden. Anslagene er mellom 48 til 60 per 100 000 innbyggere. Det betyr at omtrent ti mennesker blir drept hver dag i landet. Årsakene til volden er mange, blant annet lett tilgang til våpen, lite våpenkontroll, organisert kriminalitet, narkotikahandel og en sterk lobby fra sikkerhetsselskapene som tjener på usikkerheten. Disse lobbygruppene har støttet ARENAs undertrykkende jernhånd- program (planes mano dura y súper mano dura), en politikk som bare har bidratt til å øke volden i landet. Alle vet hva som må gjøres for å redusere volden i El Salvador, men spørsmålet er om mektige aktører i landet tillater regjeringen å gjennomføre en alternativ sikkerhetspolitikk.

2)
Siden ARENA fikk presidentstolen har landet blitt mer avhengig av USA, økonomisk og diplomatisk. Mer enn halvparten av eksportvarene går til USA og landet mottar remisser fra salvadoranske innvandrere i USA for cirka 20 prosent av BNP og 90 prosent av eksportvarene. Dette er nok til å dekke handelsunderskuddet. I praksis betyr det at El Salvador ikke produserer nok for eget forbruk og mottar bidrag fra salvadoranere i utlandet. Disse bidragene brukes til å importere nødvendige varer. Remissene som ellers hadde representert en viktig kilde til valuta og dermed en mulighet til å øke produktive investeringer, går tapt i forbruk og kortsiktige investeringer. Denne avhengigheten gjør at El Salvador har lite spillerom diplomatisk og ikke kan slutte seg til det økende samarbeidet med de andre latinamerikanske landene, med mindre USA godtar det. Dette gjelder særlig for samarbeid med landene i Sør-Amerika, som Venezuela, Ecuador og Bolivia. Det betyr at El Salvador muligens ikke kan nyte lavere oljepriser fra Petrocaribe-samarbeidet. Funes må skape muligheter som reduserer denne avhengigheten til USA. Dette er neppe mulig å gjennomføre i løpet av en presidentperiode. Og det er ikke tillatt å stille til gjenvalg i El Salvador.

3)
Noe av det første ARENA gjorde da de kom til makta i 1989 var å privatisere finanssystemet i El Salvador. De største aksjonærene til de nye finansselskapene var blant det tidligere kaffeoligarkiet i landet. Nå har disse salvadoranere solgt finansinstitusjonene til utenlandske korporasjoner som er i krise. Disse utenlandske selskapene kanaliserer ikke sparepengene til salvadoranere til produktive og sosiale formål i landet. Funes må skape nye finansinstitusjoner som svarer til de reelle økonomiske behovene i landet og som bidrar til produktive formål som de fleste salvadoranere kan tjene på.

4)
Den økonomiske utviklingsstrategien har basert seg på liberalisering av handel, lave skatter (skattebyrden er bare rundt 13 prosent av BNP) og privatisering av offentlige bedrifter. Heldigvis har det svake helsesystemet og vanndistribusjonsselskapet ikke blitt privatisert ennå, men det siste opplevde en av de største korrupsjonsskandalene i landet i 2003. Resultatet er en offentlig sektor som ikke er i stand til å investere og reagere på økonomiske nedgangstider. Med unntak av noen telekommunikasjonsselskaper har ikke de nye private selskapene levert det som ble lovet under privatiseringen. Resultatet har vært høyere priser, mindre konkurranse og lite tilsyn. Dette er lett å identifisere i pensjonssystemet og kraftdistribusjonsselskapene. Det er også synlig i mediene, som eies og kontrolleres av store bedrifter som støtter høyresiden. Det er nesten umulig å finne stemmene til de fattigste og den reelle venstresiden i offentligheten. Funes vil mest sannsynlig styrke den lille offentlige TV-kanalen hvor han begynte å jobbe i 1986. Men kontrollen over denne TV-kanalen må ikke etterlates til den utøvende makten, som det har vært tidligere. Den må være uavhengig og kontrollert av tilsynsmyndigheter og det sivile samfunnet.

5)
Det er kanskje ikke overraskende da at i løpet av de 20 årene ARENA har regjert, har de liberalisert handelen og lagt ned samfunnsplanlegginsdepartementet, og jordbruket har sunket til ti prosent av BNP. I 1987 utgjorde det 25 prosent av BNP og 80 prosent av eksportvarene til landet. Dette har ført til massiv utvandring fra landet, til byene og til utlandet. Folketellingen fra 2007 var betydelig annerledes enn prognosene tilsa. I følge disse var det sju millioner salvadoranere i landet i 2007, men folketellingen  viste kun 5,7 millioner. Det antas at resten av salvadoranerne hovedsakelig er i USA (cirka 2 millioner) og i andre deler av verden. Det vil si at politikken til ARENA har skapt en salvadoransk diaspora, som ironisk nok har bidratt til å opprettholde det rådende økonomiske systemet som ARENA har implementert. Landet har nærmest null matsuverenitet og er svært sårbare overfor variasjonene i de internasjonale matvareprisene og den økonomiske krisen.

6)
Finanseliten i landet tjente mye på dollariseringen av økonomien som ble gjennomført i 2001. Dette fratok sentralbanken muligheten til å være långiver i siste instans. Den offentlige sektoren må nå ta opp store lån for å kunne imøtekomme den aktuelle finanskrisen.

7)
I de siste ukene har det fremkommet en del korrupsjonstilfeller, med innblanding av politikere fra høyresiden og politifolk. Funes har lovet å rydde opp når han blir president, men han møter neppe lite motstand.

8)
De økonomiske elitene kontrollerer fortsatt de viktigste sektorene i økonomien. Mauricio Funes vil gjerne gjennomføre endringer, som økte lønninger til arbeiderne, høyere skatter til de rike og mer kontroll av markedene der det er nødvendig. Han har støtte fra mindre næringsorganisasjoner som ”Amigos de Mauricio Funes” og UNAES - Nasjonal forening for salvadoranske næringsdrivende. Men disse har lite makt i motsetning til  konservative ANEP - Nasjonal forening for private selskap. Denne organisasjonen er mye større, har mer makt og sterkere bånd til høyrepartiene. Det blir ikke enkelt for Funes å gjennomføre radikale endringer med mindre han klarer å overbevise ANEP, eller i hvert fall gjøre det uten at de boikotter regjeringen hans.

9)
Til tross for at næringsdrivende er godt organisert og har mye makt i landet, har ikke arbeiderne samme slagkraft. I følge tall fra 2005 var kun fem prosent av alle arbeidere fagforeningsorganisert. Det er ikke mulig å implementere en politikk med forkjærlighet for de undertrykte, med mindre disse er godt organiserte og kan støtte regjeringen med streiker og andre aksjoner når det er nødvendig.

10)
58 prosent av salvadoranere lever i relativ eller absolutt fattigdom. Regjeringen sier at arbeidsledighet i landet utgjør kun 6,6 prosent av arbeidskraften. Men sannheten er at 62 prosent av voksne jobber i undersysselsettingsforhold. De jobber ikke under formelle arbeidsforhold, de har ikke en fast inntektskilde og får ikke sine rettigheter respektert. Mauricio Funes må forbedre forholdene til disse arbeiderne og familiene deres, integrere ansettelsene av disse arbeiderne til rettsregelen, og forvandle dem til mottakere av offentlige tjenester. De som tjener nok, må også bidra til statskassen. Mange av barna til subempleados (undersysselsatte) jobber på gata. En av de oppgavene som haster mest er å gi gatebarn den hjelpen de trenger.

11)
Funes må bruke slagkraften til den utøvende makten i det salvadoranske systemet for å få gjennom nasjonalforsamlingens reform av valgloven. Dette kan garantere mer demokratiske forhold, og tilsyn i finansieringen av de politiske partiene.

12)
Dette gjelder også for forbedringen av trygdesystemet, herunder inkludering av alle salvadoranere uavhengig av arbeidsforhold.

13)
Funes må også omdanne utdanningssystemet, men viktigst av alt, skape forutsetningene for at alle barn skal få muligheten til å gå på skolen. 97 prosent av alle barn har tilgang til barneskolen, men kun 30 prosent kan gå på videregående skole. I tillegg er det 17 prosent analfabetisme i landet. Forskningen og det offentlige universitetet må også styrkes.

14)
Transportsystemet må restruktureres for å garantere gode tjenester for alle salvadoranere. Ny infrastruktur skal bygges, blant annet nye vannkraftverk (El Chaparral) og havner (i La Unión). Utfordringen her er å gjøre disse utbygningene på en demokratisk og bærekraftig måte, som unngår privatiseringer og tjener interessene til de fleste salvadoranerne. 
 
Dette er noe av det viktigste som må forandres i El Salvador. Utfordringene er så store at det virker usannsynlig å gjennomføre alt dette, i hvert fall i løpet av en presidentperiode. Funes' regjering må prioritere saker, levere resultater og kommunisere dette ut til samfunnet, slik at FMLN igjen vinner presidentvalget i 2014. Nå trenger de all hjelpen de kan få fra individer og solidaritetsorganisasjoner, i El Salvador og i utlandet.

Av Alberto Valiente Thoresen.